Visste du at ridderne i gamle dager hadde sitt eget merke på skjoldet sitt? Disse kalles våpenskjold, og de ble brukt for at man skulle kjenne igjen krigerne på lang avstand i kamp. Etter hvert fikk ikke bare riddere, men også familier, byer og skoler sine egne våpenskjold. Det var som et gammeldags «logo» – og det finnes en egen vitenskap som undersøker hva farger, dyr og former betyr.
Hvis du vet hvordan du skal lese dem, kan du fortelle eierens historie bare ved å se på våpenskjoldet!
Der står Rattus – oppå en tønne ved et lagerhus, med alvorlig mine, én pote dramatisk plassert mot brystet og et selvsikkert glis om snuten.
Hans snur seg og rister på hodet. «Tirsdag, mandag – det går i ett for meg. Jeg må losse båter hele uka uansett. Ryggen min tror det er fredag allerede.» Han strekker seg og stønner. «Er du her for å gi en hjelpende pote, kanskje?»
Rattus retter seg opp, trekker pusten dypt og roper:
«Ikke helt! Hør nøye etter: Offisiell kunngjøring følger!» Han har plassert et skjell stolt som hatt midt på hodet og snakker med myndig tone.
«Jasså? På vegne av hvem da?» spør Hans skeptisk.
«På vegne av dem der!» sier Rattus og peker med snuten mot våpenskjoldet over døren til Herr Valters kjøpmannsstue – en høyt respektert tysk hanseat på Bryggen, fra Lübeck.
Hans hever et øyenbryn. «Har du fått jobb hos hanseatene nå, du da?»
Jeg er selvutnevnt rotteinspektørisk våpenskjoldmundighet!» erklærer Rattus og tar høytidelig av seg skjellhatten, som han nå bruker som inspektørmerke. «Fra og med i dag må alle havnearbeidere følge Den Store Våpenskjoldloven! Den som bryter den ... får ingen middag.»
Hans myser mot ham. «Og hva går denne loven egentlig ut på?»
«Alle skal fra nå av bøye seg ærbødig for våpenskjoldet. Og jeg skal personlig sørge for at det blir gjort!» sier Rattus bestemt.
Hans rynker pannen. «Selvfølgelig. Men hvorfor all denne respekten fra rottesiden? Vet du engang hva som er på det skjoldet?»
Rattus snøfter indignert. «Hvordan våger du! Ikke fornærm meg. På den ene siden har vi en majestetisk fugl – kanskje en kråke, eller en ørn – med vinger og klør. På den andre en hodeløs fisk – med krone! Fuglen står for frihet, og fisken for ... mmm, deilige middager.»
Hans ler høyt og rister på hodet. «Jeg lærte faktisk om det på skolen, Rattus. Det våpenskjoldet tilhører de tyske kjøpmennene som driver handel her i Bergen. Fuglen er halve den tyske tohodete keiserørnen fra Lübecks byvåpen – et symbol på mot og styrke. Og fisken? Det er en tørrfisk med krone. Den viser vår ledende rolle i tørrfiskhandelen.»
Rattus nikker stolt. «Også en akseptabel tolkning. Nå så – bøy deg!»
Hans sukker. «Bøye meg? Jeg er allerede krokrygget av all bæringa.»
Likevel retter han seg så godt han kan og bukker lett mot skjoldet. Rattus snur seg høytidelig, løfter hatten og bukker dypt, som om han hilste på en keiser.
Der står de, i regnet – en søkkvåt skutedreng og en klissvåt rotte – og hilser ærbødig på våpenskjold.
«Vel? Var det høytidelig nok?» spør Hans.
«Tilstrekkelig,» nikker Rattus. «Men du har utviklingspotensial.»
Hans rister på hodet. «Jeg går videre. Jeg er gjennomvåt til skinnet.»
«Hva gjør vel regnet,» utbryter Rattus dramatisk, «når man kan hedre hanseatene – som har velsignet vårt beskjedne rottesamfunn med duftende krydder, gyllen øl, myke tekstiler og nærende korn!»
I samme øyeblikk glir han på den våte tønnen og plask! – lander flatt i en søledam.
Hans sukker og rusler bort. «Var dét også en del av protokollen?»
Rattus hoster, spytter ut litt sølevann og retter på hatten. «Selvsagt. Hansa-hilsen, nivå tre: ansiktet vendt mot skjoldet.»
Hans ler og hjelper ham opp. «Kom nå, du selvutnevnte inspektør. Hjelp meg å losse, ellers får jeg faktisk ikke middag.»
Rattus sukker dypt. «Får jeg da tørrfisk med varm grøt og kanel – og en liten slurk gyllen øl som glimrer som flytende sol?»
Hans flirer. «Hvis vi blir ferdige: én tørr brødskalk jeg reddet fra gårsdagens lunsj, Deres Nåde.»