Schøtstueruinen - et steinhus av 1280

Under Dramshusens gulv ligger nemlig en middelalderruin, gravd frem i 1935.

En analyse av mørtelen i muren daterer ruinen tilbake til en gang mellom år 1280 og 1290. Dette var den gang tørrfisk var havets gull og Bergen (Biorgvin) var Norges handelssentrum nummer en. I 1678 ble det bygd en steinkjeller over ruinen.

Ikke mye er kjent om Schøtstueruinens historie i de fire hundreårene fra 1280 til 1678, men den kan ha hatt en overetasje i tre. I tillegg har utformingen og plasseringen av bygningen gitt grunn til å tro at bygningen opprinnelig kan ha vært en prestebolig, selv om dette gjenstår å bekrefte.

Et steinhus i en verden av trebygg kan forstås som et interessant eksempel på nettopp ulikhetene som preget samfunnet den ble bygd i.

Ruinen består av en steinmur som noen steder er opp til en meter tykk. Den er utstyrt med restene etter to sørvendte vinduer, samt en fin klebersteinsportal der det fremdeles i dag henger en hengsel som antyder at den har holdt en innovervendt inngangsdør. Huset er således meget forseggjort. Det er antatt å være for fint til å ha vært en vanlig kjeller.

Muren er grovt uthugget i gotisk stil og består av steiner på "flasken" samt pinningsstein og mørtel. "Steiner på flasken" betyr at steinene er plassert på høykant, noe som gjør at bygget kunne bygges raskere. "Pinningssteinen" er småsteiner som er plassert mellom de store steinene for å balansere og kile svakheter i konstruksjonen. Analyser viser at mørtelen er lagd av kalk og sand, der sistnevnte er antatt å komme fra stranden da innholdet av skjell er høyt.

Bygningen hadde opprinnelig hellesteinsgulv.

Schøtstuene ligger i et område omringet av kirker. Bare et steinkast mot nord finns Mariakirken i tillegg til murrestene etter Lavranskirken. Like langt sør, der Schøtstueruinen ville hatt sin utsikt, ligger det rester etter Peterskirken. Denne er antatt å være en av Bergens eldste kirker, datert første gang i år 1180, altså hundre år før Schøtstueruinens antatte konstruksjon.