Laftehus

Det er midt på natten, og helt stille i de gamle trehusene på Bryggen. Alle sover. Hans er midt i en deilig drøm, der han ligger i en eng og tygger på et strå mens han kikker opp på skyene som glir dovent forbi. Men midt i drømmen begynner strået å sveve av seg selv og kile ham under nesen. Hans vifter strået vekk, men straks er det der igjen. Nå kjenner han en stikkende lukt, og plutselig en ilende smerte: Noen biter ham i tåen! Hans bråvåkner. Hva er dette for noe? Han rister på foten. Den treffer noe mykt og så kommer det en liten skygge farende oppover magen hans og napper ham hardt i øret. «Brann! Det brenner! Kom dere ut!», sier skyggen. Før Hans får summet seg, piler den som en svart strek ut av døren. Hans hopper ut av køyen og kikker ut i gangen. Han gnir seg i øynene. Dette har han aldri sett før! Det er et bølgende teppe av rotter som flykter hals over hode nedover smalgangene og ut mot Vågen! Og midt iblant dem, skyggen fra i sted: Rattus.

Den stikkende lukten er sterkere nå. Hans springer opp alle trappene og stikker hodet ut av loftsluken. Da ser han det! Flere hus litt lenger inne ved Domkirken står i full fyr! Kirkeklokkene over hele byen begynner å ringe. Nå må han skynde seg! Hans banker på alle dørene der det ligger folk og sover innenfor. Han roper: «Brann! Brann! Alle ut!» Alle får voldsom fart på seg, for brann kan spre seg fryktelig fort, særlig her på Bryggen, der husene står tett i tett.

Hans kjenner brannreglene godt: Alle må hjelpe til med å slukke. Sammen med de andre springer han ned til kaien. Der er de allerede i gang med å ta de store seilene fra båtene og dyppe dem i Vågen. Hans tar tak i hjørnet på en seilduk og begynner å dra det opp av vannet. Det er blytungt, så det må mange hender til for å klare det. Så drar de det klissvåte seilet med seg til de brennende husene, så det kan legges over for å kvele ilden. Men det hjelper lite, for ilden har fått godt tak nå. Det brenner overalt!

Det er fullstendig kaos i hele byen. Noen virrer rundt og hyler, mens andre prøver å redde det de eier før ilden tar deres hus også. Den store brannsprøyten kommer dundrende forbi, dradd av en diger hest, og noen har laget en lang spannkjede, så vannbøtter går fra hånd til hånd. Ved husene som brenner, står det folk og river ned brennende bjelker med lange brannhaker og øks, mens gnistene står til værs. Hans ser opp i luften. Røyken har lagt seg grå og tjukk over hele Vågen, og nå blåser gnistregnet rett mot Bryggen! En av gnistene tar fatt i det fine hansaflagget de er så stolte av, og snart er både ørnen og tørrfisken med krone blitt til kullsvart aske. Over flaggstangen er det en liten luke, og der stikker det ut en kjent snute i røyken. Hans skriker til: «Rattus! Hva gjør du der oppe?» Rattus svarer ikke, bare hoster og gnir seg forvirret i øynene. «Bli der!», roper Hans. «Jeg kommer!» Han braser inn døren. Noen roper etter ham og sier han må komme seg vekk, men Hans hører ikke. Han tar alle trappene i tigersprang, og snart er han oppe. Flammene slikker oppover veggen, og røyken er så tjukk og svart at han ser ingenting. Han surrer tørkleet sitt rundt munnen og nesen og kryper på alle fire innover i det lille kvistrommet med luken.

I luken ligger en liten svart bylt, helt stille. Hans løfter den slappe rottekroppen opp og stikker den innenfor skjorten sin. Så kryper han baklengs ut igjen. Nå har det begynt å brenne i trappen og, men Hans tar tak i det lange tauet med krok som de pleier å heise varer med. Han svinger seg ut fra det brennende gelenderet, og glir raskt nedover tauet. Det svir på innsiden av håndflatene, men Hans bryr seg ikke om det nå. Det eneste han kan tenke på er å få Rattus i sikkerhet. 

Han springer ut fra det brennende bryggehuset og hopper om bord i en av båtene som ligger i trygg avstand. Forsiktig lirker han Rattus ut fra trøyen sin og legger ham på toften. Rattus ser sørgelig ut. Bartene er svidd av, og pelsen hans på ryggen er blitt helt borte. Han rører seg ikke. Hans løfter ham langsomt opp og legger ham inntil kinnet sitt. En kjøpmann kommer løpende forbi med en bunke svidde papirer i armene. Han brøler til Hans: «Sitter du der og klemmer på en dau rotte? Kom og hjelp, din tulling!» «Ti stille!», skriker Hans sint. Så hører han en svak hvisking like ved øret sitt. «Han har helt rett. Man bør ikke klemme på daue rotter når byen står i brann.» Hans blir så glad at han ler, midt i elendigheten. «Jeg tror du må være en rotte med ni liv jeg, Rattus!» «Ja, minst!», sier Rattus matt og hoster litt.