For små oppdagere
Eventyr for store oppdagere
Solen skinner. Helt sant. Ikke bare sånn «det regner ikke akkurat nå»-vær, men ekte sol. Havet ligger blikkstille, himmelen er blå, og måkene skriker som om det var vår – selv om det bare er oktober.
Hans sitter på en tønne med et tau i fanget og myser mot bryggen.
«Det er jo nesten... fint i dag», sier han forsiktig, som om han knapt tør tro det selv.
«Nettopp!» roper Rattus, som står på en balje i nærheten. «Perfekt vær for oppdagelsesreiser og storslåtte ekspedisjoner!»
«Å nei... Hva er det nå?» spør Hans, med en blanding av skepsis og håp. Han vet aldri helt om det som kommer, blir en kjærkommen avveksling – eller et fullstendig galskapsprosjekt. Med Rattus vet man aldri.
«Jeg har laget et kart!» Rattus vifter med en skrukkete papirlapp og ruller den dramatisk ut over en trekasse. «Hansaens store handelsnettverk – håndtegnet av meg, selvsagt!»
«Det der er jo bare et vått papir du dro opp fra bossen, Rattus», sier Hans og rynker på nesen.
«Det var boss. Nå er det en skatt!» erklærer Rattus stolt. «Se her: London, Brugge, Novgorod – og selvsagt Bergen! Alle disse stedene hadde sitt eget hansakontor – enorme lagerbygninger fulle av varer, tønner og travle handelsfolk.»
Hans lener seg frem og myser mot kartet. «Jeg har lært litt om det... Dette er hansabyer, ikke sant? Men jeg trodde det fantes mange flere?»
«Å nei, nei, nei!» sier Rattus og hopper opp og ned på baljen. «Du blander ting nå, Hans! Hansabyer og hansakontorer er to forskjellige ting!»
Han peker bestemt med poten. «Hansabyer var medlemmer av Hansaforbundet – byer rundt Østersjøen og Nordsjøen som samarbeidet om handel og beskyttelse. Det var mange av dem – Lübeck, Hamburg, Danzig, Riga... listen er lang. Men hansakontorer, det var spesielle utenlandske handelsbaser. Der bodde og jobbet de hanseatiske kjøpmennene. De hadde egne lover, egne boliger og eget språk!»
Hans sperrer opp øynene. «Så... det var som små tyske samfunn midt i andre land?»
«Akkurat!» sier Rattus, begeistret.
Hans myser mot kartet igjen. «Og hvordan vet du alt dette?»
«En tysk sjømann mistet en bok i sjøen.» sier Rattus med glød i stemmen. «Jeg fisket den opp. Den luktet sild i to dager – men var full av kunnskap!»
Hans himler med øynene, men smiler. «Greit. Da får vi høre leksjonen.»
«Se nå: London – ull, tekstiler og kull. Og et eget fengsel for hanseater med dårlig oppførsel!»
«Der hadde du nok blitt stamgjest», mumler Hans.
«Brugge – hanseatens smykkeskrin: kanaler, blonder... og øl!»
«Jaha. Det er nok derfor du er så begeistret.» smiler Hans.
«Novgorod!» roper Rattus. «Kulde med stor K. Pelsverk, bivoks, lin – og blikk så iskaldt at man blir stiv i nakken.»
«Perfekt. Fryse og bli stirret på.» «Og Bergen, da?» spør Hans til slutt, med et lite smil.
«Bergen er vårt eget hansakontor. Det eneste som står igjen – de andre har forsvunnet», sier Rattus med overbevisning. «Tørrfisk, kranglete geseller og én viss skutedreng som alltid klager. Og solen? Midlertidig systemfeil.»
Hans humrer og klør seg i nakken. «Og rotter. Glem ikke nysgjerrige rotter.»
«Aldri! De ekte heltene jobber i skyggene – under fiskekassene og mellom tønnelokkene», sier Rattus med alvor.
«Så vi er en del av det store hansamaskineriet?» spør Hans.
«Vi er de små tannhjulene som får alt til å gå rundt! Ofte gjennomvåte og slitne, litt fiskeluktende – men uunnværlige!» svarer Rattus med et bredt smil.
Hans reiser seg og strekker på skuldrene. «Vel, da får vi gjøre vår del. Neste skute venter.»
«Bare én ting!» sier Rattus og myser ned på kartet. «Jeg tror jeg glemte å tegne inn en viktig osteby...»