Det er fryktelig strengt med de skoene. En dag var det en av de andre stuedrengene som glemte seg, og gikk ut av ildhuset med treskoene på. Da skjedde det som ikke må skje: En liten glo hadde festet seg under sålen, og nå lå den på tregulvet ute i bryggegangen og ulmet og glødet. Det kan bli storbrann av sånt! Alle på Bryggen er livredde for brann, for det har skjedd mange mange ganger. Heldigvis kom en av skutedrengene forbi med en tralle full av varer, og han skyndte seg å tråkke på gloen så den sluknet. Selv om dette var et uhell, og det gikk bra, fikk den stakkars stuedrengen som hadde glemt å skifte sko en streng straff: Fem harde slag over ryggen med oksepeisen.
Men Hans vil ikke tenke på oksepeisen nå. Han har endelig gjort ferdig alle oppgavene sine. Frokostserveringen og oppvasken har gått ganske fort. Nå er det bare å tørke av spisebordene som skal bli til drengenes arbeidsbord når skolen begynner. Hans bøyer seg ned for å se om benkene står pent og rett, men plutselig kvepper han, for på benken der skolesakene hans lå klare, er alt bare rot! Tavlen og griffelen ligger strødd utover, og tyskboken er snudd opp ned, nesten som et lite telt. Inni teltet sitter Rattus og gnager på det ene hjørnet. «Slutt!», roper Hans, og dasker Rattus i hodet med vaskefillen. «Det er tyskboken min! Hvordan skal jeg lære noe, hvis du spiser opp alle bøkene mine?» «Det var bare en liten smak», sier Rattus fornærmet og smetter opp på bordet. «Var litt tørt uansett. Skole i dag?» «Ja», sier Hans. «Jeg gruer meg litt. De andre sier at gesellen kan bli så sint hvis vi svarer feil eller hvis noen bråker eller er frekke.» «Er du redd han skal bruke oksepeisen på dere, da?», sier Rattus, og skotter opp på veggen. Der henger den lange pisken, klar til bruk. Hans nikker. «Jeg lurer på hvem som fant på akkurat det», sier Rattus og klør seg i hodet. «Å bruke tissen til en okse til å slå folk med. Det er ganske merkelig, er det ikke? Kunne de ikke bare brukt en helt vanlig pinne? Dere mennesker er rare.» «Enig», sier Hans. «Men nå må du gjemme deg, for nå kommer de andre!» Rattus hopper ned på benken og gjemmer seg under tyskboken til Hans igjen.
Inn ramler alle drengene. De ler og roper, men med en gang gesellen kommer inn i schøtstuen, blir det musestille. Alle stiller seg opp ved bordene og sier i kor: «God morgen, Hermann!» «Vær så god og sitt», sier Hermann rolig. «Vi tar opp tavlene og griflene våre. I dag begynner vi med regning.» «Hurra! Regning!», hører Hans under tyskboken. Han løfter litt på boken og ser hardt på Rattus. «Du må være stille!», hvisker han. «Ellers kan du ikke være her! Hei! Ikke spis på griffelen min! Da har jeg ikke noe å skrive med!» Rattus, som akkurat skulle til å sette tennene i den lange skiferpinnen, gir den motvillig fra seg. «Jaja. Skiferstein er ikke så godt uansett. Si fra hvis du trenger hjelp til svarene, da! Regning er det beste jeg vet!»
Hermann sier med høy stemme: «Hvis du har ti tønner med korn og du selger fem av dem. Hvor mange tønner er det igjen? «Åtte!», kommer det fra tyskboken til Hans. Han blir sprutrød i fjeset. Hermann ser på ham. «Var det du som sa åtte?» «Nei! Eller….jo! Det var meg.», sier Hans fort. «Men jeg tenkte litt feil. Det er fem!» «Ja, det stemmer», sier Hermann. «Neste gang må du svare rett med en gang, og så må du rekke opp hånden før du svarer!» «Det skal jeg, Hermann», sier Hans. «Du er et mattegeni!» roper Rattus begeistret og romsterer rundt på benken. Hans stikker hånden sin fort ned i lommen og fisker ut en liten brødbit til Rattus. Da får han endelig litt fred fra sin ivrige lille hjelper, som ikke er så veldig god i regning.